You must always check a silence, not because the baby might have choked, but because it is in the middle of destroying something, thoroughly and slowly, with great and secret pleasure. It is important to remember this — you run back to the room, not to see if the baby needs resuscitation, but to save your floppy disks. Once you realise where the balance actually lies you can free yourself from the prison of worry. I know this. I am an expert. Some people, as they mount the stairs, might listen for the sound of a toy still in use — to me, this was the sound of the baby randomly kicking buttons in a sudden choking or epileptic fit. I used to read the ‘Emergencies’ section in the How to Kill Your Baby books all the time. The How to Kill Your Baby books are so popular that I assume some part of us wants to do just that. If the unconscious works by opposites, then it is a murderous business too, giving birth.
How to Kill Your Baby: A List:
Too much salt, fungally infected honey, a slippy bath surface, suddenly jealous pets, permanently jealous siblings, a stupid or pathological babysitter, the stairs, a house that goes on fire while you are ‘outside moving the car’, a child-snatcher, a small plastic toy, a playful jiggle that is as bad as a shake, an open cutlery drawer, a necklace, a string, a plastic bag, a piece of burst balloon, an electric cord, a telephone cord, a lollipop, a curtain cord, an inhaled sweet, an accidentally suffocating pillow, a smoky room, the wrong kind of mattress, an open window, a milk allergy, a nut allergy, a bee sting, a virus, a bacterial infection, a badly balanced walker, a bottle of bleach, all kinds of weedkiller, both on the lawn or in the bottle, pesticides, miscellaneous fumes, all carcinogens including apples, a failure to apply sun cream, the lack of a hat, battery-produced eggs, inorganic meat, cars. You might also have Munchausen’s syndrome by proxy without knowing it, so it is a good idea to check yourself for this, from time to time.
As far as I can see from the news reports, one of the most dangerous creatures in a child’s life is a stepfather, but the books don’t seem to mention them. They warn against mothers’ endless sloppiness with dangerous domestic objects, but they never mention their taste in men.
When the baby is eight months old, she cries every time I move out of sight. This separation anxiety can get quite wearing — it is so large and so illogical. Besides, I don’t need to be reminded that I’m not going anywhere, I am with this baby all the time. But I wonder if part of the problem isn’t my own anxiety when I leave the room. Will she still be alive when I get back? I picture the court case.
‘And why, pray tell, did you leave the baby?’
‘I . . . A call of nature, your honour.’
He pauses. A ripple of sympathy runs through the courtroom.
‘Well, I suppose even the best mothers must er um,’ though you know he thinks we shouldn’t. ‘Case dismissed. I suppose.’
Mothers worry. Fathers worry too, of course. But mothers are supposed to worry, and fathers are supposed to reassure. Yes, she is all right on the swing, no, he will not fall into the stream, yes, I will park the buggy in the shade, oh, please get a grip.
Is it really a gender thing? Maybe the people who worry most are the ones who spend the most time with the baby, because babies train us into it — the desperation of holding, walking, singing, distracting. Babies demand your entire self, but it is a funny kind of self. It is a mixture of the ‘all’ a factory worker gives to the conveyor belt and the ‘all’ a lover offers to the one he adores. It involves, on both counts, a fair degree of self-abnegation.
This is why people who mind children suffer from despair; it happens all of a sudden — they realise, all of a sudden, that they still exist. It is to keep this crux at bay perhaps — that is why we worry. Because worry is a way of not thinking something through.
I think worry is a neglected emotion — it is something that small-minded people do — but it has its existential side too. Here is the fire that burns, the button that chokes, here is the kettle, the car, the bacterium, the man in a mac. On the other side is something so vulnerable and yet so huge — there is something unknowable about a baby. And between these two uncertainties is the parent; completely responsible, mostly helpless, caught in an ever-shrinking circle of guilt and protectiveness, until a kind of frozen passivity sets in. There is a kind of freedom to it too — the transference of dread from the self to the child is so total: it makes you disappear. Ping! Don’t mind me.
The martyred mother is someone uplifted, someone who has given everything. She is the reason we are all here. She is also, and even to herself, a pain in the neck.
I think mothers worry more than fathers because worry keeps them pregnant. To worry is to possess, contain, hold. It is the most tenacious of emotions. A worry — and a worrier — never lets go. ‘It never ends,’ says my mother, ‘it never ends,’ meaning the love, but also the fret.
Because worry has no narrative, it does not shift, or change. It has no resolution. That is what it is for — not ending, holding on. And sometimes it is terrible to be the one who is held, and mostly it is just irritating, because the object of anxiety is not, after all, you. We slip like phantoms from our parents’ heads, leaving them to clutch some Thing they call by our name, because a mother has no ability to let her child go. And then, much later, in need, or in tragedy, or in the wearing of age, we slip back into her possession, because sometimes you just want your mother to hold you, in her heart if not in her arms, as she is still held by her own mother, even now, from time to time.
Anne Enright, ‘Worry’ in Making Babies: Stumbling into Motherhood, London: Vintage, 2005, 177-79.
Du må alltid sjekke en stillhet, ikke fordi babyen kan ha blitt kvalt, men fordi den er i full gang med å ødelegge noe, grundig og sakte, med stor og hemmelig fornøyelse. Det er viktig å huske dette – du løper tilbake til rommet, ikke for å se om babyen trenger gjenopplivning, men for å redde diskettene dine. Når du innser hvor balansen egentlig ligger kan du frigjøre deg fra fengselet av bekymring. Jeg vet dette. Jeg er en ekspert. Noen mennesker, mens de går opp trappen, lytter kanskje etter lyden av en leke som fortsatt er i bruk – for meg var dette lyden av babyen som tilfeldig sparket knapper i en plutselig kvelning eller epileptisk anfall. Jeg pleide å lese «Nødstilfeller» delen i Hvordan drepe babyen din bøkene hele tiden. Hvordan drepe babyen din bøkene er så populære at jeg antar noen deler av oss ønsker å gjøre nettopp dette. Dersom det ubevisste fungerer ved motsetninger, da er det en morderisk affære også, det å føde.
Hvordan drepe babyen din: en liste:
For mye salt, soppinfisert honning, et glatt badekar, plutselig sjalue kjæledyr, permanent sjalue søsken, en dum eller patologisk barnevakt, trappene, et hus som tar fyr mens du er «ute og flytter bilen», en barnekidnapper, en liten plastleke, en lekefull byssing som er like ille som risting, en åpen bestikkskuff, et halskjede, hyssing, en plastpose, en bit av en sprukket ballong, en strømledning, en telefonledning, en slikkepinne, en gardinsnor, en inhalert godtebit, en utilsiktet kvelende pute, et røykfylt rom, feil type madrass, et åpent vindu, melkeallergi, nøtteallergi, et vepsestikk, et virus, en bakteriell infeksjon, en dårlig balansert gåstol, en flaske blekemiddel, all type ugressmiddel, både på plenen og i flasken, pesticider, diverse gasser, alle kreftfremkallende stoffer inkludert epler, å unnlate å smøre på solkrem, manglende hatt, batteriproduserte egg, uorganisk kjøtt, biler. Du kan også ha Münchausens syndrom by proxy uten å vite det, så det er en god ide å sjekke seg selv for dette, fra tid til annen.
Så langt jeg kan se i nyhetsreportasjer, er en stefar et av de farligste vesenene i et barns liv, men bøkene synes ikke å nevne dem. De advarer mot mødres endeløse uforsiktighet med husholdningsartikler, men de nevner aldri deres smak i mannfolk.
Når babyen er åtte måneder gammel, gråter hun hver gang jeg beveger meg ut av syne. Denne separasjonsangsten kan bli ganske slitsom – den er så stor og så ulogisk. Dessuten trenger jeg ikke å bli minnet på at jeg ikke kan gå noe sted, jeg er med denne babyen hele tiden. Men jeg lurer på om en del av problemet er min egen angst når jeg forlater rommet. Vil hun fortsatt være i live når jeg kommer tilbake? Jeg ser for meg rettsaken.
«Og hvorfor, si meg, gikk du fra babyen?»
«Jeg ... naturen kalte, ærede dommer.»
Han tenker seg om. En bølge av sympati strømmer gjennom rettssalen.
«Vel, jeg antar at selv de beste mødrene må eh ehm,» selv om du vet han ikke syns vi burde. «Saken henlegges. Antar jeg.»
Mødre bekymrer seg. Fedre bekymrer seg også, selvsagt. Men mødre er ment for å bekymre seg, og fedre er ment for å berolige. Ja, det går bra med henne på husken, nei, han kommer ikke til å falle i elven, ja, jeg skal parkere barnevogna i skyggen, åh, vær så snill å ta deg sammen.
Er det virkelig en kjønnsgreie? Kanskje de som bekymrer seg mest er de som bruker mest tid med babyen, fordi babyer trenes oss opp til det – desperasjonen av å holde, gå, synge, distrahere. Babyer krever hele selvet ditt, men det er en merkelig form for selv. Det er en blanding av «alt» en fabrikkarbeider gir til samlebåndet og «alt» en elsker gir til den han beundrer. Det involverer, fra begge hold, en betydelig grad av selvnektelse.
Dette er hvorfor mennesker som passer barn lider av fortvilelse; det skjer helt plutselig – de innser, plutselig, at de fortsatt eksisterer. Det er for å holde dette problemet i sjakk kanskje – det er derfor vi bekymrer oss. Fordi bekymring er en måte å ikke tenke noe gjennom på.
Jeg tror at bekymring er en neglisjert følelse – det er noe småsinnede mennesker gjør – men den har sin eksistensielle side også. Her er brannen som brenner, knappen som kveler, her er vannkokeren, bilen, bakteriene, mannen i skyggen. På andre siden er noe så sårbart og likevel så gigantisk – det er noe ukjennelig ved en baby. Og mellom disse to usikkerhetene er forelderen; fullstendig ansvarlig, for det meste hjelpeløs, fanget i en evig krympende sirkel av skyldfølelse og beskyttelsesevne, til en form for frossen passivitet setter inn. Det er en form for frihet i det også – overføringen av gru fra selvet til barnet er så total: Den får deg til å forsvinne. Pling! Ikke tenk på meg.
Moren som har lidd martyrdøden er noen som er oppløftet, noen som har gitt alt. Hun er grunnen til at vi alle er her. Hun er også, til og med for seg selv, en pest og en plage.
Jeg tror mødre bekymrer seg mer enn fedre fordi bekymring holder dem gravide. Å bekymre seg er å eie, omkranse, holde. Det er den mest klengete følelsen. En bekymring – og en bekymrer – slipper aldri taket. «Det tar aldri slutt», sier moren min, «det tar aldri slutt», om kjærligheten, men også bekymringene.
Fordi bekymring har ingen fortelling, den flytter seg ikke, eller endrer seg. Den har ingen løsning. Det er hva den er der for – ikke å ta slutt, holde fast. Og noen ganger er det forferdelig å være den som blir holdt, og for det meste er det bare irriterende, fordi objektet av angsten er ikke, til syvende og sist, deg. Vi glir som fantomer fra våre foreldres hoder, og etterlater dem til å holde fast ved en Ting de kaller ved vårt navn, fordi en mor har ingen evne til å la hennes barn gå. Og så, mye senere, i nød, eller i tragedie, eller i alderens slitasje, glir vi tilbake inn i hennes eierskap, fordi noen ganger vil du bare at din mor skal holde deg, i hennes hjerte om ikke i hennes armer, mens hun fortsatt blir holdt av sin mor, selv nå, fra tid til annen.
You must always check a silence, not because the baby might have choked, but because it is in the middle of destroying something, thoroughly and slowly, with great and secret pleasure. It is important to remember this — you run back to the room, not to see if the baby needs resuscitation, but to save your floppy disks. Once you realise where the balance actually lies you can free yourself from the prison of worry. I know this. I am an expert. Some people, as they mount the stairs, might listen for the sound of a toy still in use — to me, this was the sound of the baby randomly kicking buttons in a sudden choking or epileptic fit. I used to read the ‘Emergencies’ section in the How to Kill Your Baby books all the time. The How to Kill Your Baby books are so popular that I assume some part of us wants to do just that. If the unconscious works by opposites, then it is a murderous business too, giving birth.
How to Kill Your Baby: A List:
Too much salt, fungally infected honey, a slippy bath surface, suddenly jealous pets, permanently jealous siblings, a stupid or pathological babysitter, the stairs, a house that goes on fire while you are ‘outside moving the car’, a child-snatcher, a small plastic toy, a playful jiggle that is as bad as a shake, an open cutlery drawer, a necklace, a string, a plastic bag, a piece of burst balloon, an electric cord, a telephone cord, a lollipop, a curtain cord, an inhaled sweet, an accidentally suffocating pillow, a smoky room, the wrong kind of mattress, an open window, a milk allergy, a nut allergy, a bee sting, a virus, a bacterial infection, a badly balanced walker, a bottle of bleach, all kinds of weedkiller, both on the lawn or in the bottle, pesticides, miscellaneous fumes, all carcinogens including apples, a failure to apply sun cream, the lack of a hat, battery-produced eggs, inorganic meat, cars. You might also have Munchausen’s syndrome by proxy without knowing it, so it is a good idea to check yourself for this, from time to time.
As far as I can see from the news reports, one of the most dangerous creatures in a child’s life is a stepfather, but the books don’t seem to mention them. They warn against mothers’ endless sloppiness with dangerous domestic objects, but they never mention their taste in men.
When the baby is eight months old, she cries every time I move out of sight. This separation anxiety can get quite wearing — it is so large and so illogical. Besides, I don’t need to be reminded that I’m not going anywhere, I am with this baby all the time. But I wonder if part of the problem isn’t my own anxiety when I leave the room. Will she still be alive when I get back? I picture the court case.
‘And why, pray tell, did you leave the baby?’
‘I . . . A call of nature, your honour.’
He pauses. A ripple of sympathy runs through the courtroom.
‘Well, I suppose even the best mothers must er um,’ though you know he thinks we shouldn’t. ‘Case dismissed. I suppose.’
Mothers worry. Fathers worry too, of course. But mothers are supposed to worry, and fathers are supposed to reassure. Yes, she is all right on the swing, no, he will not fall into the stream, yes, I will park the buggy in the shade, oh, please get a grip.
Is it really a gender thing? Maybe the people who worry most are the ones who spend the most time with the baby, because babies train us into it — the desperation of holding, walking, singing, distracting. Babies demand your entire self, but it is a funny kind of self. It is a mixture of the ‘all’ a factory worker gives to the conveyor belt and the ‘all’ a lover offers to the one he adores. It involves, on both counts, a fair degree of self-abnegation.
This is why people who mind children suffer from despair; it happens all of a sudden — they realise, all of a sudden, that they still exist. It is to keep this crux at bay perhaps — that is why we worry. Because worry is a way of not thinking something through.
I think worry is a neglected emotion — it is something that small-minded people do — but it has its existential side too. Here is the fire that burns, the button that chokes, here is the kettle, the car, the bacterium, the man in a mac. On the other side is something so vulnerable and yet so huge — there is something unknowable about a baby. And between these two uncertainties is the parent; completely responsible, mostly helpless, caught in an ever-shrinking circle of guilt and protectiveness, until a kind of frozen passivity sets in. There is a kind of freedom to it too — the transference of dread from the self to the child is so total: it makes you disappear. Ping! Don’t mind me.
The martyred mother is someone uplifted, someone who has given everything. She is the reason we are all here. She is also, and even to herself, a pain in the neck.
I think mothers worry more than fathers because worry keeps them pregnant. To worry is to possess, contain, hold. It is the most tenacious of emotions. A worry — and a worrier — never lets go. ‘It never ends,’ says my mother, ‘it never ends,’ meaning the love, but also the fret.
Because worry has no narrative, it does not shift, or change. It has no resolution. That is what it is for — not ending, holding on. And sometimes it is terrible to be the one who is held, and mostly it is just irritating, because the object of anxiety is not, after all, you. We slip like phantoms from our parents’ heads, leaving them to clutch some Thing they call by our name, because a mother has no ability to let her child go. And then, much later, in need, or in tragedy, or in the wearing of age, we slip back into her possession, because sometimes you just want your mother to hold you, in her heart if not in her arms, as she is still held by her own mother, even now, from time to time.
Anne Enright, ‘Worry’ in Making Babies: Stumbling into Motherhood, London: Vintage, 2005, 177-79.
Du må alltid sjekke en stillhet, ikke fordi babyen kan ha blitt kvalt, men fordi den er i full gang med å ødelegge noe, grundig og sakte, med stor og hemmelig fornøyelse. Det er viktig å huske dette – du løper tilbake til rommet, ikke for å se om babyen trenger gjenopplivning, men for å redde diskettene dine. Når du innser hvor balansen egentlig ligger kan du frigjøre deg fra fengselet av bekymring. Jeg vet dette. Jeg er en ekspert. Noen mennesker, mens de går opp trappen, lytter kanskje etter lyden av en leke som fortsatt er i bruk – for meg var dette lyden av babyen som tilfeldig sparket knapper i en plutselig kvelning eller epileptisk anfall. Jeg pleide å lese «Nødstilfeller» delen i Hvordan drepe babyen din bøkene hele tiden. Hvordan drepe babyen din bøkene er så populære at jeg antar noen deler av oss ønsker å gjøre nettopp dette. Dersom det ubevisste fungerer ved motsetninger, da er det en morderisk affære også, det å føde.
Hvordan drepe babyen din: en liste:
For mye salt, soppinfisert honning, et glatt badekar, plutselig sjalue kjæledyr, permanent sjalue søsken, en dum eller patologisk barnevakt, trappene, et hus som tar fyr mens du er «ute og flytter bilen», en barnekidnapper, en liten plastleke, en lekefull byssing som er like ille som risting, en åpen bestikkskuff, et halskjede, hyssing, en plastpose, en bit av en sprukket ballong, en strømledning, en telefonledning, en slikkepinne, en gardinsnor, en inhalert godtebit, en utilsiktet kvelende pute, et røykfylt rom, feil type madrass, et åpent vindu, melkeallergi, nøtteallergi, et vepsestikk, et virus, en bakteriell infeksjon, en dårlig balansert gåstol, en flaske blekemiddel, all type ugressmiddel, både på plenen og i flasken, pesticider, diverse gasser, alle kreftfremkallende stoffer inkludert epler, å unnlate å smøre på solkrem, manglende hatt, batteriproduserte egg, uorganisk kjøtt, biler. Du kan også ha Münchausens syndrom by proxy uten å vite det, så det er en god ide å sjekke seg selv for dette, fra tid til annen.
Så langt jeg kan se i nyhetsreportasjer, er en stefar et av de farligste vesenene i et barns liv, men bøkene synes ikke å nevne dem. De advarer mot mødres endeløse uforsiktighet med husholdningsartikler, men de nevner aldri deres smak i mannfolk.
Når babyen er åtte måneder gammel, gråter hun hver gang jeg beveger meg ut av syne. Denne separasjonsangsten kan bli ganske slitsom – den er så stor og så ulogisk. Dessuten trenger jeg ikke å bli minnet på at jeg ikke kan gå noe sted, jeg er med denne babyen hele tiden. Men jeg lurer på om en del av problemet er min egen angst når jeg forlater rommet. Vil hun fortsatt være i live når jeg kommer tilbake? Jeg ser for meg rettsaken.
«Og hvorfor, si meg, gikk du fra babyen?»
«Jeg ... naturen kalte, ærede dommer.»
Han tenker seg om. En bølge av sympati strømmer gjennom rettssalen.
«Vel, jeg antar at selv de beste mødrene må eh ehm,» selv om du vet han ikke syns vi burde. «Saken henlegges. Antar jeg.»
Mødre bekymrer seg. Fedre bekymrer seg også, selvsagt. Men mødre er ment for å bekymre seg, og fedre er ment for å berolige. Ja, det går bra med henne på husken, nei, han kommer ikke til å falle i elven, ja, jeg skal parkere barnevogna i skyggen, åh, vær så snill å ta deg sammen.
Er det virkelig en kjønnsgreie? Kanskje de som bekymrer seg mest er de som bruker mest tid med babyen, fordi babyer trenes oss opp til det – desperasjonen av å holde, gå, synge, distrahere. Babyer krever hele selvet ditt, men det er en merkelig form for selv. Det er en blanding av «alt» en fabrikkarbeider gir til samlebåndet og «alt» en elsker gir til den han beundrer. Det involverer, fra begge hold, en betydelig grad av selvnektelse.
Dette er hvorfor mennesker som passer barn lider av fortvilelse; det skjer helt plutselig – de innser, plutselig, at de fortsatt eksisterer. Det er for å holde dette problemet i sjakk kanskje – det er derfor vi bekymrer oss. Fordi bekymring er en måte å ikke tenke noe gjennom på.
Jeg tror at bekymring er en neglisjert følelse – det er noe småsinnede mennesker gjør – men den har sin eksistensielle side også. Her er brannen som brenner, knappen som kveler, her er vannkokeren, bilen, bakteriene, mannen i skyggen. På andre siden er noe så sårbart og likevel så gigantisk – det er noe ukjennelig ved en baby. Og mellom disse to usikkerhetene er forelderen; fullstendig ansvarlig, for det meste hjelpeløs, fanget i en evig krympende sirkel av skyldfølelse og beskyttelsesevne, til en form for frossen passivitet setter inn. Det er en form for frihet i det også – overføringen av gru fra selvet til barnet er så total: Den får deg til å forsvinne. Pling! Ikke tenk på meg.
Moren som har lidd martyrdøden er noen som er oppløftet, noen som har gitt alt. Hun er grunnen til at vi alle er her. Hun er også, til og med for seg selv, en pest og en plage.
Jeg tror mødre bekymrer seg mer enn fedre fordi bekymring holder dem gravide. Å bekymre seg er å eie, omkranse, holde. Det er den mest klengete følelsen. En bekymring – og en bekymrer – slipper aldri taket. «Det tar aldri slutt», sier moren min, «det tar aldri slutt», om kjærligheten, men også bekymringene.
Fordi bekymring har ingen fortelling, den flytter seg ikke, eller endrer seg. Den har ingen løsning. Det er hva den er der for – ikke å ta slutt, holde fast. Og noen ganger er det forferdelig å være den som blir holdt, og for det meste er det bare irriterende, fordi objektet av angsten er ikke, til syvende og sist, deg. Vi glir som fantomer fra våre foreldres hoder, og etterlater dem til å holde fast ved en Ting de kaller ved vårt navn, fordi en mor har ingen evne til å la hennes barn gå. Og så, mye senere, i nød, eller i tragedie, eller i alderens slitasje, glir vi tilbake inn i hennes eierskap, fordi noen ganger vil du bare at din mor skal holde deg, i hennes hjerte om ikke i hennes armer, mens hun fortsatt blir holdt av sin mor, selv nå, fra tid til annen.